Torsdag kommer Stortingets energi- og miljøkomité med sin innstilling i saken om hjemfall av private kraftverk i Norge. Dette er en svært viktig sak som angår hvem som i fremtiden skal ha kontrollen over det "arvesølvet" norsk vannkraft utgjør.
I vår avga Hedmark fylkeskommune høringsuttalelse til saken. Nedenfor vil jeg gi en presentasjon av hva saken omhandler, hvilke alternativer man står overfor – og hvorfor jeg mener regjeringens innstilling er den riktige løsningen.
Teksten som følger er identisk med min presentasjon av saken da jeg som saksordfører la den frem for Hedmark fylkesting i april.
Presentasjonen er todelt: Først det noenludne nøytrale saksordførerfremlegget, deretter Arbeiderpartiets hovedinnlegg i debatten.
Saksordførerfremlegg:
Fylkesordfører.
I
hundre år har vi i Norge hatt en konsesjonsordning for vannkraft, en
ordning det har vært bred politisk enighet om og som har sikret
stabilitet og forutsigbarhet i sektoren. Her har hjemfall vært et
sentralt virkemiddel. Denne ordningen går ut på at private kunne få
konsesjon til å eie og drive kraftinstallasjoner i et visst antall år,
eksempelvis 60 år, og med det sikres rike muligheter til profitt på
sine investeringer før kraftverket tilfalt staten.
Denne
ordningen har vært en suksess, da man i begynnelsen var helt avhengig
av privat kapital, samtidig som man ville sikre at denne naturressursen
ble i fellesskapets eie i fremtiden.
Med
diverse endringer gjennom tidene har denne ordingen fungert bra helt
til ESA, EFTAS overvåkningsorgan, ved dom i EFTA-domstolen i fjor fikk
gjennomslag for at Norges praksis på området var i strid med
EØS-avtalen.
For hjemfallsordningen gjaldt nemlig kun private
aktører, og ikke offentlige – i stor grad kommuner – som utgjør
størstedelen av eierne i sektoren. Mens offentlige aktører kunne få tidsubegrenset konsesjon, ble private eiere omfattet av hjemfallsordningen.
Denne
forskjellsbehandlingen er i strid med frihetene i markedet, og Norge må
derfor endre industrikonsesjonsloven. Vassdragsreguleringsloven var
ikke et spørsmål i EFTA-domstolen, men siden den på mange områder har
likhetstrekk og paralleller til førstnevnte lov, blir den også endret i
samsvar med denne.
Tre alternativer fremsto som mulige utveier:
1.
Avskaffe hjemfallsordningen. Dette er uønskelig, fordi det ville føre
til at uerstattelige naturressurser – fornybar og klimavennlig
vannkraft – ville havne på private hender, fremfor å bli forvaltet og
eid av fellesskapet. En slik tilnærming ville også være uønsket fra et
markedsperspektiv, da det trolig ville føre til en konsentrasjon på få
eiere – altså privatmonopolistiske tendenser på et så viktig
samfunnsgode.
I
dag er det en svært spredt eierstruktur, som blir oppfattet som et
gode, og en stor andel forvaltes og eies av kommuner, fylkeskommuner og
forskjellige sammenslutninger av disse. Det bringer oss over til det
andre alternativet:
2.
Innføre ordning med hjemfall også for offentlige aktører. Dette er
heller ikke et alternativ man il gå inn på, da det ikke er noe mål å
overføre offentlige eide installasjoner fra kommuner og fylker til
staten. Poenget er at de skal være offentlig eid.
3. Det tredje og gunstigste alternativet, som legges til grunn for det videre arbeidet, kalles konsolideringsmodellen, fordi den tar utgangspunkt i og viderefører den ordningen som med suksess er blitt praktisert.
For
EFTA-domstolen åpner – heldigvis – for at vi i Norge kan ha et formål,
et prinsipp, om offentlig eierskap til vannkraftressursene. Ved å legge
en formålsparagraf til grunn kan Norge utforme et regelverk som er
konsistent og som holder seg innenfor de nødvendige internasjonale
regelverk.
Offentlig
eierskap i denne sammenhengen betyr minst 2/3 offentlig eie. Private
kan altså eie inntil 1/3 av offentlig virksomhet. Det gir også private
interesser muligheten til å involvere seg.
Forslaget
som vi nå skal avgi høringsuttalelse til bør ikke være spesielt
kontroversielt, verken for offentlige eller private aktører. I stor
grad videreføres eksisterende praksis, men under nye og oppdaterte
retningslinjer og med en overordnet formålsparagraf om at ”landets
vannkraftressurser skal tilhøre allmennheten og forvaltes til det
felles beste”.
For småkraftverk er det ikke konsesjonskrav, og her er det derfor ingen begrensninger på det private eierskapet.
Departementet har varslet en egen proposisjon når det gjelder adgang til utleie.
I
komitébehandlingen uttalte Høyres representant seg kritisk til
innstillingen, og fremmet et alternativt forslag for bedre å legge til
rette for private/industrielle eiere. Frp ga uttrykk for at de støttet
Høyres tilnærming til saken.
Innstillingen ble vedtatt med 7 mot 2 stemmer.
Arbeiderpartiets hovedinnlegg
Fylkesordfører.
Dette
er en sak hvor de ideologiske skillelinjene er klare. Vi snakker om
fellesskapet – Høyre hører sosialisering; Høyre snakker om mangfold –
vi hører privatisering.
På
grunn av at Norge er gudbenådet med den naturen vi tilfeldigvis er
blitt tildelt, renner både penger og kraft inn i stort monn. Dette har
gitt oss billig, fornybar, klimavennlig vannkraft, som i stor grad har
vært med og dannet grunnlaget for norsk industriutvikling og velferd.
I
1906 var 3/4 av Norges utbygde fosser utenlandsk eid. På grunn av
hjemfallsordningen som ble innført i 1909 er i dag 88 prosent av norsk
vannkraftproduksjon eid av staten, fylkeskommunene og kommunene.
Det tas nå til orde for at all norsk
vannkraft skal være offentlig eid på sikt. Vi i Arbeiderpartiet er helt
klare på at vannkraften skal forvaltes av fellesskapet til
allmennhetens beste. Vi ser hvor ivrige utenlandske kraftmoguler er
etter å få slått kloen i vannkraften vår, og jeg kan ikke se hvorfor vi
skal gå disse utenlandske kapitalistenes ærend. Vi gir ikke bort
arvesølvet vårt frivillig! En kan spørre seg, fylkesordfører: Hvorfor
ønsker høyrepartiene dette?
Da
vil jeg heller sitere representanten Øynes (Kristelig Folkeparti) i
debatten: "Offentlig eierskap egner seg usedvanlig godt i
kraftsektoren."
Nå
er det jo ikke slik at det lukkes fullstendig for privat eierskap
heller. Det åpnes for at private kan være med og utvikle sektoren. Med
inntil 1/3 eierskap.
Som
jeg også nevnte i saksordførerfremlegget, er kraftverk under 4000
naturhestekrefter unntatt fra konsesjon. Det er en brukbar kapasitet
til å bli benevnt som småkraftverk.
Til
slutt vil jeg gjenta et poeng som burde bite på høyrepartiene, og det
er at eierstrukturen vi har i Norge, med svært mange kraftprodusenter,
har skapt et bedre fungerende kraftmarked enn hva vi har sett i andre
land med overveiende privateid kraft. Om ikke kapitalen temmes, er den
monopoliserende av natur, og privatmonopol er faktisk verre enn
offentlig monopol.
Offentlig
eierskap av naturressurser er viktig, og vi kan prise oss lykkelige
over at hjemfall i sin tid ble innført, og at vi nå får på plass en
bestemmelse som sikrer offentlig eierskap og styring også i fremtiden.
Arvesølvet skal ikke privatiseres, men fortsatt tilhøre folket!