Vi bor i et av verdens rikeste land. Dette er et utsagn som har vært brukt
mye de siste åra. Utsagnet er riktig, men hvorfor må sjukehusene i Sør-Norge
spare en milliard i budsjettet for 2008? Hvorfor er det ventetid på
sjukehjemsplass og andre omsorgstjenester? Hvorfor er vegstandarden så dårlig
utenom hovedvegnettet?
Det er sikkert flere svar på disse spørsmålene. Mitt svar er at den private
velferden er i ferd med å ta overhånd. De som er i fullt arbeid tjener rimelig
bra, noen til og med ekstremt bra. Taperne blir minstepensjonistene,
aleneforeldre, de arbeidsledige og det offentlige Norge. Jeg har ingen ting i
mot at folk tjener bra, men vi må finne oss i å ha en skattepolitikk som er slik
at ikke fellesskapet blir taperen. Vi er alle brukere av det offentlige
velferdstilbudet og da må vi finne oss i å bidra etter evne.
I dag bruker man renta som en regulator for det private forbruket, men det
føles ikke rettferdig. Jeg mener at skattenivået må brukes som en regulator i
tillegg for at forskjellene i samfunnet ikke skal bli enda større. For å få til
dette må de med høge inntekter finne seg i å bidra med noe mer. Vi blir ikke
mindre lykkelige om det private forbruket går noe ned.
Dette innlegget er skrevet av Tor Mathisen, en av våre veteraner.